4 grunner til at kvinner kanskje ikke har behov for tilfeldig sex, som ikke har noe med «biologi» å gjøre

Simone, administrerende direktør i Happytoys, snakker med Carolien:

«Da jeg begynte å studere, følte jeg meg som et barn i en godteributikk. Jeg bodde for meg selv for første gang, ble stadig invitert på fester og var plutselig et objekt for begjær, etter å ha blitt avfeid som en nerd på videregående skole. Kulturen rundt seksualitet var også annerledes. Selv om jeg på videregående hadde hørt kvinner bli kalt 'tøser' fordi de hadde tilfeldig sex, hadde de fleste på universitetet mitt en liberal holdning til seksuell utfoldelse og forsto de skadelige konsekvensene av 'sex-shaming'. Så egentlig var 'hookup-kulturen', som angivelig undertrykker kvinnelige studenter, et friskt pust for meg.

I løpet av det første semesteret av førsteåret hadde jeg ofte tilfeldig sex. Men mot våren det året hadde jeg sluttet med det.

Jeg prøver fortsatt å finne ut hvorfor.

Den beste måten å beskrive det på er at jeg ville ha noe dypere. Jeg fikk mer tilfredsstillelse ut av kvelder fylt med filosofiske diskusjoner, dype samtaler med venner og kunstprosjekter. Selv om flyktige seksuelle kontakter var fysisk behagelige, ga de meg ikke den følelsen av velvære som de andre tingene ga meg. Jeg ønsket et forhold som ville tilfredsstille meg emosjonelt, intellektuelt og fysisk – og rent fysiske forhold var morsomme, men begynte å føles ufullstendige.

Men da jeg prøvde å forklare dette, forsto ikke folk det. De sa at sex og kjærlighet var sterkt sammenvevd for kvinner, noe som gjorde det vanskelig for oss å nyte sex uten et emosjonelt bånd. Men jeg nøt flyktige seksuelle kontakter uten følelser. Jeg nøt det bare slik jeg nøt å se TV-serier i en maraton, i stedet for slik jeg nøt å skrive poesi – og det likte jeg ikke.

Folk fortalte meg at kvinner knytter seg etter sex på grunn av hormoner, så det var ikke rart at jeg ville ha mer. Men det var heller ikke det. Jeg følte meg ikke knyttet til noen jeg hadde ligget med. Faktisk følte jeg meg ganske distansert. Jeg kjente dem ikke engang. Det var nettopp en del av det jeg ikke likte med det.

Dessuten syntes jeg teorien om at kvinner knytter seg var litt fornærmende for kvinners dømmekraft. Som student i kognitiv nevrovitenskap visste jeg tilfeldigvis at sex kan frigjøre tilknytningshormoner hos mennesker av alle kjønn. Og selv om jeg noen ganger kjente igjen denne reaksjonen hos meg selv, klarte jeg å koble den fra følelsen av at jeg virkelig kjente noen godt eller at de ville være en god venn.

Fordi andre ikke tok forklaringen min bokstavelig, følte jeg at jeg snakket tull. Jeg ignorerte mine egne grunner og forklarte avgjørelsen min på andres språk. «Jeg lengtet etter et emosjonelt bånd,» sa jeg da, noe som skuffet meg selv ved å bekrefte stereotypiene om kvinner som jeg foraktet så mye. Men jeg har tenkt, lest og snakket mye om dette temaet de siste årene, og jeg har kommet over en rekke teorier som høres mye mer logiske ut for meg enn «kvinner knytter seg til andre».

Så her er noen forklaringer på hvorfor jeg (og andre kvinner, så vel som mange mennesker av andre kjønn) velger å ikke ha flyktige seksuelle kontakter – som ikke har noe med biologiske kjønnsforskjeller å gjøre.

1. Kjønnsminoriteter, som kvinner, har større sikkerhetsrisiko

En mulighet jeg først kom over i boken 'The Ethical Slut', er at kvinner er mindre tilbøyelige til å ha flyktige seksuelle kontakter fordi de befinner seg i en intim situasjon med noen de kanskje ikke kan stole på.

Selv om de fleste som blir seksuelt misbrukt, opplever det fra noen de kjenner og stoler på, er det likevel vanlig å være på vakt overfor fremmede, spesielt fordi vi er opplært til det. Og det er vanskelig å komme i stemning når du lurer på om noen kommer til å misbruke deg seksuelt. Muligheten for å bli misbrukt spøkte definitivt i bakhodet mitt når jeg så etter seksuelle kontakter. Venninnene mine og jeg sendte meldinger til hverandre for å sjekke at alt var bra hvis vi dro hjem med noen etter en fest. Vi lot aldri drinkene våre stå ubevoktet.

Vi burde ikke trenge å ta disse forholdsreglene, men vi lever i en kultur som lærer kvinner å være konstant på vakt. Gitt at én av tre kvinner og to av fem transpersoner og kjønnsuttrykkende personer opplever seksuelt misbruk i løpet av studietiden, visste vi at det sannsynligvis ville skje med minst én av oss – sannsynligvis flere. Og det gjorde det også.

I løpet av mitt første år på universitetet møtte min fetter og jeg en gruppe gutter på en fest. Jeg syntes en av dem var veldig kjekk. Vi ble stående ute en stund og pratet litt. Etterpå dro jeg entusiastisk til leiligheten hans. Etter en stund med kyssing ba han meg om å gi ham oralsex. Jeg sa nei. Han ba. Jeg sa nei igjen. Han dyttet hodet mitt ned. Jeg sa at han ikke måtte tvinge meg. Han sa at han aldri hadde tvunget meg. Han insisterte en gang til.

I det øyeblikket følte jeg meg virkelig som en enorm belastning. Jeg syntes det var lettere å bare gjøre det enn å fortsette å diskutere. Så jeg gjorde det. Og jeg sa til meg selv at jeg likte det. Etterpå, mens vi snakket med romkameraten hans, stilte han seg bak meg og gjorde en støtende bevegelse for å vise seg frem. «Det er maskulinitet.»

«Den tingen,» fortalte han meg. Helgen etter prøvde jeg å ringe ham, og han fortalte meg at han hadde fått seg kjæreste i mellomtiden.

Jeg har lenge trodd at dette møtet skjedde med gjensidig samtykke. Jeg trodde at det å bli presset til sex var noe kvinner bare måtte lære å leve med. Men det gjorde meg mer mistenksom overfor fremtidige «one-night stands». Den mannen virket tross alt så søt og uskyldig. Hvem andre kunne uventet presse meg, sette meg i forlegenhet og behandle meg som en erobring? Min erfaring er svært gjenkjennelig. Selv om kvinner ikke blir seksuelt misbrukt, har de ofte å gjøre med partnere som behandler dem som objekter.

Å dra hjem med noen på slutten av en kveld er et sjansespill for alle, spesielt for kvinner og andre kjønnsminoriteter, som har større sjanse for å bli seksuelt misbrukt og konstant får høre at de må beskytte seg selv mot overgrep. Beslutningen handler om mye mer enn bare om vi kommer til å ha en fin tid. Sikkerheten vår står på spill.

2. Hookup-kulturen devaluerer kvinners nytelse

La meg være tydelig: min erfaring med tilfeldig sex. Seksuelle kontakter, spesielt på universitetet, finner sted innenfor en viss kulturell norm som spesielt gjelder cis-menn og kvinner som har sex med hverandre. Selv om det absolutt kan forekomme tilfeldig sex i skeive forhold, gjelder ikke nødvendigvis de samme kjønnsrelaterte forventningene og maktforholdene der, selv om de noen ganger blir etterlignet og bekreftet.

Innenfor sexkulturen jeg opplevde, forventes det spesielt av menn at de har kontrollen. De skal ta initiativet, de skal bestemme hva som skjer, og de skal få mest ut av det. Husker du mannen som insisterte på at jeg skulle gi ham oralsex? Han nektet – noe han selvfølgelig hadde rett til å gjøre, men ulikheten i forventningene hans var talende. Og mange kvinner jeg kjente hadde opplevd det samme.

Faktisk viste en fersk undersøkelse blant kanadiske studenter at 63 % av mennene hadde mottatt oralsex under sin siste seksuelle kontakt – men bare 44 % av kvinnene hadde det. Gapet i oralsex kan delvis forklare orgasme-gapet mellom heterofile menn og kvinner, som er større ved tilfeldig sex enn i faste forhold. Ved tilfeldig sex har menn tre orgasmer for hver orgasme en kvinne har. I faste forhold er forholdet bare 1,25:1. Dette er fordi den dominerende, cis-heteronormative kulturen for tilfeldig sex setter menns nytelse over kvinners.

Så når en kvinne har en tilfeldig sexdate, er et mulig scenario at hun blir utsatt for overgrep, og hvis hun unnslipper det, blir hun behandlet som en bisak. Det er ikke mange gode alternativer. Hvis du ikke er sikker på om partneren din i det hele tatt bryr seg om nytelsen din, virker ikke risikoen for å bli behandlet respektløst og objektivert som om den er verdt det.

3. Kvinner blir lært opp til å ikke ha for mange seksuelle partnere

Seksuell skam er et reelt problem. Og det har drastiske konsekvenser for kvinners liv. En undersøkelse, som dessverre holdt fast ved en binær kjønnsinndeling, viste at tenåringsjenter faktisk mistet venner hvis de hadde sex, mens gutter fikk flere venner. En annen undersøkelse viste at kvinner er like lystne på et flyktig seksuelt forhold som menn – hvis de vet at sexen kommer til å være god og de ikke kommer til å bli dømt.

Ja: hvis kvinner er frigjort fra disse meningsløse samfunnsnormene, oppfører de seg «som menn» – noe som gjør det enda mindre troverdig at menn er mer interessert i flyktige seksuelle forhold av natur. Den overbevisningen stigmatiserer normal menneskelig adferd for ett kjønn. Morsomt nok appellerte ikke forklaringen om at sex er tabu til meg i begynnelsen. Jeg har definitivt hørt folk kritisere kvinner, inkludert meg selv, for deres flyktige seksuelle forhold, men jeg trodde ikke at det påvirket min egen adferd. Jeg trodde jeg hadde ristet det av meg. Jeg skriver tross alt om sex og forhold. Jeg rydder ikke engang bort sexleketøyene mine når venner kommer på besøk.

Nå som jeg er 35, begynner jeg endelig å innse hvor mye sex-skam har påvirket meg. For selv under min «løsslupne» fase la jeg begrensninger på meg selv: Jeg skulle ikke ha penetrerende sex med mindre jeg var forelsket og hadde et fast forhold. Denne formen for skam er basert på en heteronormativ definisjon av sex, hvor alt annet «ikke teller». Manuell sex var greit. Oralsex var greit. Men en penis ville forandre meg. Jeg var stolt av å overholde denne regelen, og det skulle jeg ikke ha vært. Antall seksuelle partnere du har, sier ingenting om deg.

Den dag i dag har jeg mareritt der jeg er sammen med noen og penisen glir inn ved et uhell, og jeg får panikk mens jeg beregner «antallet» mitt på nytt. Gjennom hele mitt voksne liv har jeg etterstrebet å holde dette antallet lavt for å føle meg selvdisiplinert og i kontroll. Hvis det ble høyt, ville jeg følt meg som en mislykket kvinne. Som en som har overvunnet anoreksi, kan jeg si at det er mange likheter mellom hvordan jeg har tenkt på antall seksuelle partnere og hvordan jeg har tenkt på vekten min.

Det er ingen jeg ville snakket med om sex som ville dømt meg basert på tallet mitt. Men det påvirker likevel sterkt hvordan jeg tenker om meg selv. Og jeg vokste opp i et sekulært, liberalt miljø. Dette er ikke det verste – bare standard, samfunnsomfattende sex-skam.

Jeg prøver fortsatt å utrede min oppriktige mangel på interesse for tilfeldig sex fra min irrasjonelle følelse av at hver nye penis som introduseres i kroppen min, på en eller annen måte vil forandre den. Jeg holder fast ved at det var mer involvert i avgjørelsen min om å avstå fra tilfeldig sex enn bare sex-skam, men jo mer jeg tenker over det, desto mer innser jeg hvor mye den seksuelle dobbeltmoralen spilte inn.

4. Det er rett og slett ikke den typen forhold de ønsker

Til syvende og sist spiller det ikke egentlig noen rolle hvorfor en kvinne ikke vil ha tilfeldig sex. Hun bør kunne bestemme at hun ikke har lyst, uten at avgjørelsen hennes brukes til å bevise et poeng om kjønnsforskjeller. Dette gikk opp for meg da jeg begynte å snakke med menn som heller ikke var interessert i tilfeldig sex. Disse samtalene bekreftet at selv om grunnene mine samsvarte med en kjønnsstereotypi, var de ikke nødvendigvis skyld i kjønnet mitt. Jeg kunne ønske meg et emosjonelt bånd med seksuelle partnere uten å redusere det ønsket til kvinnelige hormoner.

Og historien min trengte ikke å være sammenlignbar med andres. Dette kunne bare være hvem jeg var, som et individ. Det er vanskelig å gjøre noe «kvinnelig» som kvinne uten å føle seg ansvarlig for å bekrefte fordommene folk har om kvinner. Og det er vanskelig for en kvinne å gjøre noe som helst uten at det blir stemplet som «kvinnelig».

For meg er det å avstå fra flyktige seksuelle kontakter ikke et uttrykk for kvinnelighet, og det er heller ikke en konsekvens av biologiske instinkter. Grunnen min stikker mye dypere. Jeg foretrekker forhold som er intellektuelt stimulerende, emosjonelt intime, tillitsfulle, trygge og kommunikative. Og selv om noen mennesker kanskje finner disse kvalitetene i flyktige seksuelle kontakter, fremmer ikke hookup-kulturen dem, og risikoen for å bli utsatt for overgrep eller behandlet respektløst virker ikke verdt bryet.

Andres grunner kan være annerledes. Kvinner på det aseksuelle spekteret føler seg for eksempel kanskje ikke tiltrukket av mennesker i det hele tatt – eller ikke av mennesker de ikke har et nært bånd til. Å si at de ikke er interessert i tilfeldig sex, rett og slett fordi de er kvinner, ignorerer deres identitet. Uansett hvilke grunner en kvinne har, har hun rett til å få dem behandlet som hennes egne grunner, og ikke bli tvunget inn i en fortelling om hvorfor kvinner avviser tilfeldig sex.

Jeg prøver fortsatt å finne ut hvilke typer forhold som passer meg best, og utforsker hvorfor jeg har tatt valgene jeg har tatt. Det vil være en kontinuerlig prosess. Men jeg fortjener muligheten til å gå gjennom den prosessen og bli kjent med meg selv, og ikke være en flat stereotypi av kvinnelig adferd.»