Simone snakker med Daphne, en selvbevisst og selvsikker kvinne som er polyamorøs.

"De fleste ville ansett seg selv som svært heldige dersom de fant en partner de hadde en dyp kontakt med. Derfor anser jeg meg selv som spesielt heldig som har to slike partnere – to helt tilfredsstillende, fantastiske og sunne forhold som bringer mye kjærlighet og varme inn i livet mitt.

Det finnes et alternativt univers der folk ikke stiller meg spørsmål som: «Så du vil bare ligge med alle?» eller «Er ikke det urettferdig mot begge to?» Det finnes et alternativt univers der folk ikke har problemer med at jeg kan elske to personer samtidig. Som samtykkende voksne burde det ikke komme som en overraskelse at vi (heldigvis) kan få dette til å fungere, så lenge vi kommuniserer åpent og ærlig med hverandre.

Men for de fleste er det faktisk en overraskelse.

Siden monogami er normen i dette samfunnet, er min polyamorøse identitet forvirrende og for noen til og med uakseptabel.

Den holdningen er imidlertid forståelig hvis man tenker over noen av mytene vi blir fortalt om monogami.

For det første blir monogami fremstilt som det ultimate uttrykket for kjærlighet – en uknuselig forpliktelse og investering i din ene «sanne» kjærlighet. Det er en forpliktelse som anses som renere, sunnere og mer etisk, til tross for at det finnes rikelig med bevis på at ikke alle monogame forhold fungerer slik.

Det finnes mange budskap om monogami som ikke bare setter det på en pidestall, men som også demoniserer enhver annen form for forhold som ikke passer inn i denne svært snevre rammen. Dette skader ikke-monogame mennesker, som meg, som strever med å finne aksept. Det skader også alle (monogame eller ei) som lar samfunnet sette reglene, i stedet for å skrive sine egne regler sammen med partneren(e) sin(e).

Her er fire av mytene jeg hører oftest om monogami – og hvorfor de er så problematiske.

1. Monogami forhindrer sjalusi og utroskap

Mennesker i monogame forhold er sjalu. Mennesker i monogame forhold er utro. Og vet du hva? Det gjelder også mennesker i ikke-monogame forhold. Sjalusi og uærlighet kan forekomme i alle forhold, uavhengig av hvor grensene går.

Monogami fungerte før som en slags trygghetsventil for meg. Jeg følte meg trygg ved tanken på at partneren min bare kunne være med meg, og at jeg aldri ville bli konfrontert med virkeligheten av at han eller hun følte seg tiltrukket av noen andre, verken emosjonelt eller fysisk.

Men jeg innså raskt at monogami ikke egentlig beskyttet meg mot sjalusi eller på magisk vis gjorde partneren min uinteressert i andre – det gjorde det bare lettere å ignorere det eller slippe å forholde seg til det.

Da jeg var i monogame forhold, tok jeg de viktige samtalene om hva jeg var komfortabel med eller ikke som en selvfølge. Det betydde til slutt at mye forble usagt, og det førte bare til sårede følelser.

Monogami som beskyttelse er en illusjon, fordi grensene ikke endrer hvordan vi føler oss, eller om vi velger å respektere grensene vi har satt eller ikke. Utroskap er ikke det samme som ikke-monogami, akkurat som lojalitet ikke er det samme som monogami. Utroskap handler om uærlighet – det å ikke respektere grenser, enten de er mellom to personer eller flere – og det kan skje i alle slags forhold.

Noen av mine verste erfaringer med svik fant sted i monogame forhold. Dette skyldes at svik handler om uærlighet, ikke nødvendigvis om det å ha andre partnere eller forhold.

Men hvis vi antar at monogami beskytter oss mot utroskap og sjalusi – at reglene er selvsagte og dermed umulige å glemme – så oppmuntrer det oss ikke til å ha eksplisitte og åpne samtaler om følelsene og grensene våre.

Hvis vi sluttet å behandle monogami som en universelt akseptert norm, og i stedet la vekt på betydningen av ærlig kommunikasjon mellom partnere, kunne alle forholdene våre vært sterkere.

2. Monogami er bedre for den seksuelle helsen

Når jeg sier at jeg er ikke-monogam, blir det ofte antatt at jeg ikke bryr meg om min seksuelle helse. Men det gjør jeg!

Jeg bruker prevensjon, jeg tester meg regelmessig, og det er åpen kommunikasjon mellom alle involverte. Og ifølge forskning er ikke-monogame mennesker faktisk ganske flinke til alt dette.

Det finnes en forestilling om at ikke-monogami på en eller annen måte er «skittent» fordi det er involvert flere partnere. Men antallet partnere er ikke nødvendigvis avgjørende – det handler om seksuell adferd. Realiteten er at monogame mennesker som er utro, er mye mindre tilbøyelige til å bruke prevensjon eller fortelle det direkte til partneren sin.

Og det er ikke overraskende at dette fører til alvorlige konsekvenser for den seksuelle helsen.

Når det gjelder helse, bidrar ikke demonisering av ikke-monogami til å beskytte helsen. Det gir en grunnleggende feiltolkning av saken. Vi burde erkjenne hvordan faktorer som utilstrekkelig seksualopplysning og begrenset tilgang til seksuelle helsetjenester skader helsen alvorlig – og ikke stigmatisere ikke-monogami eller mennesker med kjønnssykdommer.

Seksuell helse burde ikke være et moralsk spørsmål. Det er et helse problem, og det angår alle – monogame, ikke-monogame og alt derimellom.

3. Er monogami iboende naturlig og etisk?

Naturlig? Nei, nei, nei. La meg avbryte deg der. Det finnes rikelig med forskning som viser det motsatte. Og selv om det ikke var slik, betyr ikke det faktum at ting er «selvfølgelige» for oss, nødvendigvis at de er bedre for oss.

Jeg tror spørsmålet om hvorvidt monogami er naturlig, er en meningsløs diskusjon. Bedre spørsmål for deg: «Er monogami eller ikke-monogami noe for meg? Er jeg åpen for noe annet? Hva er de andre alternativene mine? Fungerer dette for meg? Fungerer dette for min(e) partner(e)?»

I stedet for å spørre oss hva som er naturlig, kan vi heller fokusere på hva som er sunt?

I forholdene våre burde vi føle oss respektert og elsket. Det krever en bevisst innsats fra vår side for å kommunisere forventningene, grensene, behovene og ønskene våre. Hvordan vi oppnår det, er en samtale som er mye mer verdifull.

I tillegg ønsker jeg å motsette meg ideen om at monogami på en eller annen måte skulle være mer etisk. Når jeg tenker på min personlige etikk i forhold, fokuserer jeg sterkt på at alle jeg er i et forhold med, skal føle seg verdsatt, elsket og trygge – det er min etikk som polyamorøs person, og jeg er stadig i dialog med partnerne mine for å sikre at handlingene mine er i tråd med den etikken.

Jeg har alltid prioritert samtykke. Jeg har prioritert sunne grenser. Jeg har prioritert åpen kommunikasjon. Og jeg kjenner mange monogame mennesker som prioriterer det samme. Etikken vår er altså kanskje ikke så ulik som vi har blitt fortalt.

Det er skadelig å anta at ikke-monogame mennesker ikke har moral. Moral er ikke knyttet til antallet partnere du har – moral reflekteres i hvordan du behandler dem.

Vi må slutte å foreskrive en bestemt moral til monogami eller ikke-monogami, og i stedet fokusere på hvordan vi kan sikre at forholdene våre er trygge og sunne for alle som er involvert, uavhengig av hvor mange det er.

4. Monogame forhold er dypere og mer seriøse

Noen monogame mennesker behandler kjærlighet som en formel – som om det er en endelig ressurs du fordeler mellom partnerne dine. Ifølge den logikken betyr det å ha flere partnere at du elsker hver av dem mindre, fordi du har mindre kjærlighet å fordele.

Jeg synes dette er veldig rart. Jeg har to foreldre, men jeg ville aldri sagt at forholdet mitt til dem på noen måte er mindre verdifullt fordi det er to av dem. Jeg ville ikke sagt at min kjærlighet til den ene setter min kjærlighet til den andre i fare eller truer den. Og jeg vil si at dette gjelder vennene mine, familiemedlemmene mine, partnerne mine og til og med kjæledyr.

Jeg har to partnere som jeg elsker høyt. Og jeg ser ikke på disse forholdene som «konkurrerende», som kjemper om oppmerksomheten min, som om kjærligheten min er en svært begrenset ressurs. Jeg synes tanken på at jeg ikke kan elske to personer samtidig på en dyp måte er fornærmende, fordi det antyder at monogami er det ultimate uttrykket for kjærlighet, som om måten jeg elsker på er mindre verdifull eller vakker fordi den ikke er begrenset til ett forhold.

Jeg tror også at det kan oppstå hierarkier i forhold, enten de er platoniske, romantiske eller seksuelle.

Noen av oss har visse forhold vi setter høyere enn andre. Noen av oss har tettere bånd enn andre. Det er ikke forbeholdt mennesker som ikke er monogame.

Min polyamorøse etikk sier at jeg er åpen for ethvert forhold som kan utvikle seg på en måte som føles riktig for alle involverte (og naturligvis med gjensidig samtykke). Og selv om det kan være en balansekunst, påvirkes ikke ektheten og intensiteten i kjærligheten min av flere partnere.

Akkurat som med venner eller familie, har jeg evnen til å ha dype følelser for mer enn én person. Jeg tror nesten alle kan det."

***

Monogami beskytter oss ikke mot sjalusi og utroskap. Det garanterer ikke seksuell helse. Det er ikke renere, mer moralsk, mer kjærlig eller dypere. Monogami er, enkelt sagt, én av mange (like gyldige!) muligheter for å forme et forhold.

Det er svært skadelig for mennesker som ikke er monogame hvis vi antyder at monogami iboende er bedre. Vi bagatelliserer og demoniserer ikke bare forholdene deres, men vi gjør det også utrolig vanskelig for dem å bli akseptert i et samfunn som betrakter monogami som normen.

Dette har også konsekvenser i dagliglivet. Vår manglende evne til å anerkjenne de utallige måtene mennesker former forholdene sine på, skaper til slutt hindringer for juridisk beskyttelse, blant annet når det gjelder ekteskap, bolig og foreldreskap.

Jeg ønsker å leve i en verden der det å ha to fantastiske partnere ikke blir sett på som noe rart eller frastøtende. Jeg ønsker å leve i en verden der det ikke gjøres antakelser om moralen min, seksualiteten min eller verdien min basert på hvordan jeg innretter forholdene mine. Jeg ønsker å leve i en verden der vi feirer den vakre kjærligheten vi deler – og ikke demoniserer den.

Eller i det minste en verden der alle passer sine egne saker og det ikke er en så stor sak.

Det hadde også vært fint.